Tilbake til innsikt
3. oktober 2026 · Analyse
Av Kenneth Bæver Bjerke, Diggs.no

Hvem får definere web 4?

Begrepet web 4 brukes om ulike ting. EU beskrev det i en strategi i 2023. Ukraina, Storbritannia og USA har siden satt språkmodeller foran statens tjenester. Min vurdering er at slike innganger kommer til å prege hva web 4 blir, mer enn definisjoner på papir.

Revidert 4. oktober 2026: I den engelske versjonen er stillingstittelen min rettet fra «Chief Product Officer (CPO)» til «product manager». Den norske teksten er uendret.

Jeg har lenge brukt «web 4» om det agentiske nettet: et nett der språkmodeller handler på vegne av oss, og der vi i mindre grad besøker nettsider selv. Det er min bruk av ordet, og den er ikke allment akseptert. EU-kommisjonen brukte «Web 4.0» i en strategi fra juli 2023 om virtuelle verdener og sammensmeltingen av det fysiske og det digitale.

Det uavklarte er utgangspunktet for denne teksten. Spørsmålet er hvem som får avgjøre det, og med hvilke midler.

Navnene settes i ettertid

Jeg har en hypotese, og den hviler på bare to tilfeller: nettets epoker får innholdet sitt fra det som kommer i bruk, uavhengig av hva som ble lovet.

«Web 2.0» ble et utbredt begrep rundt 2004, da tjenestene for brukerskapt innhold allerede fantes. Navnet beskrev noe som var i drift.

«Web3» gikk motsatt vei. Begrepet ble lansert i 2014 som et løfte om et desentralisert nett, bygget på blokkjeder. Min vurdering er at de fleste i dag forbinder det med kryptovaluta. Løftet ga epoken et navn, og bruken ga den innholdet.

To tilfeller er tynt belegg. Jeg bruker hypotesen til å stille et spørsmål om web 4: hva er det som nå kommer i bruk?

Protokollene er åpne

Språkmodellene er blitt hverdagsverktøy. SSB melder at nesten fem av ti norske foretak med minst ti ansatte bruker KI i 2026, mot tre av ti året før. Tallet gjelder KI generelt, og foretak under ti ansatte er ikke med.

Modellene er også blitt agenter. De kobles til verktøy og data gjennom Model Context Protocol (MCP), som Anthropic lanserte i november 2024. De snakker med hverandre gjennom Agent2Agent (A2A), som Google lanserte i april 2025. Begge er overført til Linux Foundation, A2A i juni 2025 og MCP i desember 2025.

Målt mot doktrinen er dette en god utvikling. Protokollene er åpne og eies ikke av én leverandør. Men åpne protokoller avgjør bare hvordan agenter snakker med verktøy og med hverandre. De avgjør ikke hvem som driver agenten brukeren møter.

Døren

Med «dør» mener jeg et lag med tre funksjoner: det tolker spørsmålet, velger kildene og formulerer svaret.

Et slikt lag foran nettet finnes fra før. Søkemotorer har valgt kilder for oss i flere tiår, og siden 2023 har de også gitt formulerte svar. Jeg har sett på tre stater som har satt et slikt lag foran sine egne tjenester. Det er ikke en fullstendig oversikt.

Ukraina lanserte Diia.AI i september 2025. Opplysningene under kommer fra ukrainske myndigheter og omtale som bygger på dem.

  • Assistenten svarer på spørsmål og utfører tjenester direkte i samtalen, blant annet bestilling av inntektsattest.
  • Den bygger på Googles Gemini 2.0 Flash (OECD.AI) og kobles til statens systemer gjennom MCP.
  • Myndighetene har sagt at de bygger en nasjonal modell (Kyiv Post). Den skal bygge på Googles åpne modell Gemma (Kyivstar).

Storbritannia lanserte GOV.UK Chat i GOV.UK-appen 14. mai 2026, etter en stille lansering i mars.

  • Tjenesten svarer fra rundt 80 000 sider med offentlig veiledning. Den krever innlogging i appen og er valgfri.
  • Driften er beskrevet i det britiske registeret over algoritmebruk. Ifølge registeret bygger tjenesten på Claude fra Anthropic, og verktøyet fatter ingen vedtak.
  • Den første forsøksversjonen bygget på OpenAI.

USA lanserte america.gov 29. september 2026.

  • Portalen svarer gjennom én chatbot og henter ifølge myndighetene informasjon fra rundt 29 000 offentlige nettsteder (FedScoop).
  • Svarene lages av Googles Gemini og xAIs Grok, ifølge designsjef Joe Gebbia (CNBC).
  • Presidentordren gjør portalen til felles inngang («single point of entry») for føderale tjenester på nett med over 100 000 brukere i året. Skatteinnlevering, forsvar og etterretning er unntatt.
  • Ordren lover at eksisterende kanaler skal bestå, også etatenes egne digitale tjenester, og at etatene beholder kontrollen over egne registre, systemer og vedtak.
  • Første versjon svarer på spørsmål. Transaksjoner, blant annet innmelding i Medicare, er varslet (Det hvite hus).

De tre er ulike i ambisjon. Den britiske tjenesten er et valgfritt hjelpemiddel som svarer fra veiledning. Den ukrainske utfører tjenester. Den amerikanske skal være felles inngang, med innlogging og transaksjoner. Kina har lenge hatt en samlet inngang i WeChat, en privat app bygget med menyer og miniprogrammer. Jeg nevner den bare for å vise at samling av tjenester bak én inngang er en gammel idé.

Løftet om riktige svar

Britene publiserer en nøyaktighetsscore fra egne tester, 90 prosent, og sier at tjenesten gir informasjon og ikke råd. Rundt lanseringen fant skatteeksperten Dan Neidle svar han kalte misvisende (LBC), og organisasjonen LITRG fant det samme i egne tester.

Amerikanerne lovet mer. Gebbia sa i et intervju med CNBC på lanseringsdagen at svarene bare hentes fra offisielle kilder, og at det derfor ikke er noen sjanse for utdatert eller uriktig informasjon. De første testene viser dette:

  • AP rapporterte at chatboten endret svar mens presidenten fortsatt talte. Den svarte først på hvem som vant valget i 2020, og avviste senere spørsmålet som politisk.
  • Axios fant at ulike brukere fikk ulike svar på samme spørsmål, og påpekte at modeller, instrukser og sperrer ikke er offentlig kjent.
  • CBS News stilte 37 helsespørsmål. Mange svar var riktige, men flere ble uklare fordi de offisielle kildene motsier hverandre.

Uavhengige tester av Diia.AI har jeg ikke undersøkt.

De britiske testene fant misvisende svar. De amerikanske fant varierende og uklare svar. Et offisielt kildegrunnlag er altså ikke nok til å garantere kvaliteten. Forskjellen mellom de to ligger i hva som loves. Et løfte om riktighet må kunne etterprøves svar for svar. Den amerikanske ordren krever selv at teknologien skal være nøyaktig, pålitelig og gjennomsiktig, og det er et krav portalen kan måles mot.

Jeg kjenner problemet fra eget arbeid. Scorecardet på diggs.no er en prototype som lar en språkmodell vurdere programvare mot doktrinen. I september fant jeg at doktrinedokumentene i opptil fem måneder aldri hadde nådd modellen, og at evalueringene ble lagret uten promptversjon. Jeg satte verktøyet på pause og beskrev funnene i «Stemmen i min egen kode».

Fra kvalitet til kontroll

Det som er dokumentert over, er et kvalitetsproblem: svarene varierer og er noen ganger misvisende. At det også er et spørsmål om kontroll, er min slutning. Den handler om hva som kan skje. Jeg har ikke observert det, og GOV.UK Chat har vært i drift i flere måneder uten at jeg har funnet tegn til det.

Slutningen er denne. Laget som tolker, velger kilder og formulerer, påvirker hva borgeren får vite, uten å eie tjenestene bak. Hvor stor påvirkningen blir, avhenger av tre forhold. To er tekniske og ett er organisatorisk:

  • Modellen: den kan byttes eller oppdateres uten at svarene merkes med versjon.
  • Instruksen: den kan endres uten at offentligheten ser det.
  • Alternativene: jo mer som bare kan gjøres gjennom den felles inngangen, desto mindre er de andre kanalene verdt. Det er en organisatorisk beslutning.

Den amerikanske ordren lover at de andre kanalene består. Doktrinen spør om noe mer: om veien ut er realistisk. En kanal kan finnes formelt og likevel bli vanskeligere å finne, dårligere vedlikeholdt eller mangle funksjoner den felles inngangen får.

Tre undersøkelser kan avklare hvor åpen en slik dør er:

  1. Når borgerens egen agent tjenestene bak på like vilkår som statens?
  2. Er instrukser og modellversjoner publisert, og kan hvert svar spores til dem?
  3. Får etatenes egne nettsteder de samme funksjonene som den felles inngangen, til samme tid?

Fire spørsmål, to nivåer

Jeg stiller fire spørsmål til de tre eksemplene, ut fra det som er offentlig:

  1. Hvem leverer modellen? Amerikanske selskaper i alle tre: Google i Ukraina, Anthropic i Storbritannia, Google og xAI i USA. Jurisdiksjon avhenger også av kontrakt, driftssted og datatilgang, og det har jeg ikke undersøkt.
  2. Kan modellen byttes? Britene har byttet leverandør én gang, mellom forsøk og drift. Ukraina planlegger en nasjonal modell på Gemma. USA bruker to leverandører, men jeg vet ikke om den ene kan erstatte den andre. Åpne protokoller kan redusere kostnaden ved et bytte.
  3. Kan et svar etterprøves? Britene publiserer modell og leverandør. Om hvert enkelt svar kan spores til modellversjon og instruks, har jeg ikke funnet dokumentasjon på for noen av de tre.
  4. Er veien rundt realistisk? I Storbritannia ja: tjenesten er valgfri, og sidene den svarer fra, ligger åpent. I USA er den lovet. For Ukraina har jeg ikke undersøkt det.

Doktrinen har to nivåer. Målbildet er at en europeisk stat ikke er avhengig av en modell under en annen jurisdiksjon. Hverdagsregelen, pragmatisk patriotisme, sier at en slik avhengighet kan være midlertidig akseptabel når den er dokumentert, har definert kritikalitet og har en konkret og finansiert exit-plan med tidsramme og ansvarlig. Ukrainas plan og britenes leverandørbytte viser at spørsmålet er stilt. De viser ikke at vilkårene er oppfylt, og det har jeg ikke grunnlag for å vurdere for noen av de tre. Spørsmål 3 er det jeg selv ikke klarte å svare på for Scorecardet, og det er en del av det FoU-prosjektet mitt skal undersøke.

Så hvem får definere web 4? Det følgende er refleksjon og ikke funn. Statlige innganger er bare én del av nettet, og nettlesere, søkemotorer og personlige agenter kan komme til å bety mer. Men her blir retningen synlig: i de tre statene jeg har sett på, er det laget som tolker og formulerer satt i drift, mens EUs definisjon fra 2023 fortsatt er et dokument. Min vurdering er at web 4 kommer til å få innholdet sitt fra slike innganger. For Europa er spørsmålet da ikke hva vi kaller epoken, men om vi kan svare på de fire spørsmålene for inngangene vi selv bygger.

Bindinger

Jeg er produktleder i Akari og har bygget Akari Engine. Akari selger Google Workspace. Scorecardet på diggs.no bruker Gemini, samme modellfamilie som america.gov og Diia.AI. Verktøyet er satt på pause. Teksten er redigert med Claude fra Anthropic, selskapet som lanserte MCP og som leverer modellen bak GOV.UK Chat.

Slik ble teksten til

Teksten er skrevet sammen med Claude, som har vært redaktør og skrevet utkastene ut fra notatene mine og en lengre samtale. Hvert utkast ble gitt til fire andre modeller: ChatGPT, Gemini, Grok og Le Chat. De fikk nettstedets redaksjonelle regler og ble bedt om faktasjekk, svakeste ledd, sterkeste motargument og regelbrudd. De fikk ikke vite hvem som hadde skrevet teksten. Jeg satte en grense på fire runder.

Tre ganger la Claude inn en påstand om hva som var eneste, nytt eller først, uten å ha sjekket den:

  • Runde 1: at presidentordren gjør america.gov til eneste inngang. ChatGPT fant feilen i ordren. De tre andre merket påstanden som bekreftet.
  • Runde 2: at det var nytt at en stat driver et slikt lag. ChatGPT viste til GOV.UK Chat.
  • Runde 3: at Storbritannia var først i Europa. ChatGPT viste til Ukraina.

Runde 4 ga ingen nye feil av den typen. Den ga presiseringer: at formulerte svar i søk kom i 2023, at Ukrainas nasjonale modell skal bygge på Gemma, og at exit-planen i pragmatisk patriotisme skal være finansiert.

Le Chat bidro med innvendingen om søkemotorene, med skillet mellom kvalitet og kontroll, og med kritikken av at britenes nøyaktighetstall ble tatt for gitt. ChatGPT pekte på at slutten hoppet over pragmatisk patriotisme. Grok fant ingen faktafeil i noen av rundene.

Alle som svarte, mente at dørbildet bryter regelen om mekanismer fremfor metaforer. Jeg har beholdt det og definert det med tre funksjoner. Den vurderingen er min, og det samme er ansvaret for teksten.

Resultatet sier noe om denne gjennomgangen. Det sier ikke noe generelt om hvilke modeller som er pålitelige.